Født i Ringsaker. Tryggve Andersen blir av mange regnet som en av de fineste novellister i norsk litteratur, til tross for at han i dag er lite lest. Hans mest leste bok, novellesyklusen "I Cansellirådens dage" (1897), henter stoff fra Opplandene omkring 1800 og utmerker seg ved et fremragende blikk for stemninger og karaktertegninger. Litteraturhistorisk tilhører Andersen den norske nyromantikken. I en tid preget av realistisk og naturalistisk diktning hentet han inspirasjon fra tysk høyromantikk, som med sin smak for det gotiske og groteske rørte ved dype strenger i ham selv. Angst, dødsbevissthet og undergangsorientering er sentrale motiver i Andersens diktning; ikke minst i romanen "Mot kvæld" (1900), der han skildrer et sykt og splittet sinn på leting etter mening i tilværelsen. "Jeg burde i norsk litteratur være de forkomne sjælers dikter", skrev Andersen om seg selv. I 1920 døde han på gården Sjo på Hadeland, i samme hus som Aasmund Olavsson Vinje hadde dødd 50 år tidligere.